Leksjon 1: Frå Adam til Abraham

Kva er pakt?  Kjerna i bibelsk pakt er fellesskap eller sameining.  På norsk har vi ikkje noko uttrykk som dekkjer heile innhaldet i ordet.  ”Kontrakt”, ”garanti” og ”forplikting” er ord som peikar i rett lei, men ingen av desse orda gjev likevel den fulle meininga.

Det norske ordet pakt skriv seg frå det latinske pacisci som tyder avtale, lovnad, semje eller nært tilhøve.

Ein diktar seier det slik: Pakt er eit blodsband suverent gjeve av Gud.  Ein annan seier at det er som eit kjærleikstilhøve mellom Gud og menneske der Gud er den som set det heile i verk.  Det er Han som handlar. Hand knyter oss til seg sjølv, gjev oss retten til og andsvar for å leva i Hans kjærleik medan vi tener og ærar Han i takksemd.

I heile Bibelen går Gud suverent inn og gjer pakter med ulike menneske.  I alle desse paktene er det eit sentralt emne som går att:  Jer 7:23. 2.Mos 6:7-8. Op 21:3.

Pakt handlar altså om fellesskap og tilhøve mellom Gud og menneske og menneske i mellom.

Det bibelske uttrykket for pakt er ordet ”berit”.  Opphavet til dette ordet er omstridt, men to kjelder vert ofte nemnde:

a)   Berit kan skriva seg frå verbet ”barah” som tyder ”å eta”. 2.Mos 24:9-11.  Matt   26:20-29. I gamal tid vart inngåinga av pakt menneske imellom stadfest ved at ein åt eit måltid i lag. (Tenk på paktsmåltidet, nattverden.)

b)   Eit anna mogeleg opphav for ”berit”  er ”biritu” som tyder ”å hekta saman, leggja i lenkjer, binda”.  Dette ordet legg vekt på den sameininga som er den grunnleggjande tanken i pakt.

Esekiel 20:37 .  Dette gjeld altså ikkje berre pakter mellom Gud og menneske, men og pakter menneske imellom .  (T.d. ektepakta).  Legg igjen  merke til at i pakter mellom Gud og menneske er det Gud som er den overordna og menneska dei underordna.

Mos. 15:1-22.  Gud gjorde pakt med Abram, det vart ”skore” ei pakt (v.10 og 18).  Dette peikar på blodet som er ein del av pakta, det er ei blodspakt.  Blodet står for livet som vert ofra og for den tilgjevinga som må til dersom mennesket skal gå inn i pakt med Gud.

Når vi ser på dei ulike paktene som er nemnde i Bibelen, oppdagar vi at dei er Gud til menneske-pakter.  Gud gjorde pakter med menneske i ulike stadium.  Kvart stadium var ei utvikling vidare i høve til det førre.  Vi kan nemna: 

Stadium 1: med Adam og Noa.

Gud gjorde inga pakt med Adam.  Adam var allereie i pakt med Gud gjenom skapinga.  Han var fødd inn i Guds familie, for å seia det slik.  Adam var Guds son gjenom direkte skaping og levde såleis i pakt med Gud.  Sjølv om ikkje ordet pakt er nemnt, kan vi sjå at Adam levde under vilkåra i ei pakt: 1.Mos 1:29 og 2:16-17. Adam vart sett til å representera Gud og styra i lydnad mot Gud som ein tru forvaltar i tilhøve til:

- Gud, 1.Mos 2:3

- Kona si, 1. Mos 1:28

- Skaparverket, 1:Mos 2:15

Adam skulle såleis regjera etter Guds prinsipp.

I 1.Mos 6:17-19 og 9:8-17 finn vi dei fyrste orda om pakt i Bibelen.  Dette skjer i samband med Noa.  Noa-pakta var ei gjentaking av Abraham-pakta etter storflaumen.  Det var ein ny start for menneska etter at Adams fall hadde ført verda ut i synd og forderving.  1.Mos 9:9-17. (Gud har sett frå seg bogen sin)  Dei to paktene har mykje sams, men det nye i Noa-pakta er frelse-prinsippet som kjem inn ved at ein familie vart vald ut. 

Stadium 2: med Abraham.

1.       Mos 14:17-24

Dette er ei to-delt pakt:

1.       Mos 15 (vilkårslause lovnader)   Del I

1.       Mos 17 (stadfesting med vilkår)  Del II

Gud lova Abraham å vera ”hans” Gud, men og Gud for ættene som fylgde etter Abraham. Eit steg vidare…….

Stadium 3: med Israel ved Sinai.

2. Mosebok 24. Israel var etterkomarane til Abraham, eit kongerike av prestar.  2. Mos 19:5-6.  Vidare i Fil 3:3 ser vi at pakta med Abraham er ei evig pakt. Jes 61:8, Jer 32:10, 50:5

Stadium 4:med Levi og David.

Gud gjorde pakt med Levi-ætta (Mal 2:4-8) og gav dei prestedømet.  Han gjorde og pakt med Davidsætta og gav dei kongedømet.  (Salme 89:4-5) 

Stadium 5: den nye pakta.

Jer 33:14-15 1. Peter 2:9 og Op 1:6.

Pakta i Kristus er knytt saman med Levi og David.  Difor er Kyrkjelyden etter pinsedagen det åndelege kongeriket av prestar, det sanne Israel.

 

Leksjon 2 – Pakt

Fra Leksjon 1 husker vi hvordan Gud på eget initiativ og på sin suverene måte handlet med forskjellige mennesker ved at Han gikk inn i pakt med dem.  Adam – Noa- Abraham – Israel – Levi -  David  levde alle i et paktsforhold med Gud, pakter  som pekte fram mot den pakten som vi lever i og under – Den Nye Pakt i Kristus.

Vi skal nå ta en nærmere titt på utviklingen av den bibelske pakt fra Moses til David og på den måten forsøke å avdekke mer av hva Den Nye pakt faktisk innebærer.  Vi vil også prøve å underbygge det inntrykket vi allerede har av at Den nye pakt har sin bakgrunn i og har  mange forbilledlige likhetstrekk med paktene i Det Gamle testamentet.

Pakten med Moses og Israel.

 Gud gjorde pakt med Noah for å gjenopprette det paktsforhold Han før syndefallet hadde hatt med Adam.  I den senere pakten med Abraham bygde Han videre på dette.  400 år etter Abraham befant Abrahams etterkommere (Israel) seg i Egypt som et ydmyket slavefolk.

Men Gud glemte ikke den pakt han hadde med Abraham:  2.Mos 2:24-25, 6:2-5 . Han ville holde og gjennomføre det Han hadde lovt.  Gud talte til Moses som Han sendte som en frelser til Israelsfolket og førte dem gjennom vann ut av slaveriet i Egypt.  Legg merke til at her som i Noah-pakten er frelse på denne måten en viktig bestanddel. Tidlig på ferden bort fra Egypt inngikk Gud en pakt med Israel gjennom Moses.  2.Mos 19:1-6. Den ble følgelig kalt Mosepakten, men ettersom den ble inngått ved Sinaifjellet er den også kalt Sinaipakten.  Legg merke til at det igjen er Gud som handler.  På samme måten som Han ”nødet” Moses fra gjetermarken tilbake til Egypt for å berge folket tar Han nå det naturlige steget videre ved å ta initiativet til å inngå en pakt med Moses og folket.

Gud har en stor plan om å forme seg et folk av prester og hellige.  2.Mos 19:5-6. Han ønsker seg et eiendomsfolk framfor alle andre folk, et demonstrasjonsfolk Han vil bruke for å vise sin kjærlighet til verden.

I 2. Mos 19:5-6 nevner Gud at Han eier hele verden.  Tydelig har Han en plan om også å nå ut til hele verden.  Den pakten Han nå inngår med Moses og Israel er tydelig myntet på langt større forhold enn de tidligere paktene Han hadde inngått.  Før hadde det vært snakk om enkeltpersoner som Adam og Noah og deres familier.  For Abraham lover Han riktignok at Abraham skal bli til et stort folk, opphavsmann til alle som tror.  Men først nå er tiden kommet for å begynne å sette denne planen ut i livet. Moses mottar de ti bud som på Guddommelig vis regulerer og beskriver Guds vilje og gode forordning både for mellommenneskelige forhold og forholdet mellom Gud og menneskene. 2. Mos 20:1-21.  De neste kapitlene , 21-22-23 handler om  forskriftene bygd på prinsippene i de 10 bud, ofte kalt Paktsboken.   Disse handler om emner som slaveri, vold, forvaltning av eiendom, ekteskapelig troskap, om å sette ut rykter, tid og hvile.  Legg for eksempel merke til  avsnittet om slaveri i 2.Mos. 21:2-11  og sabbaten i 2.Mos 31:12-17. Folket var frigjorte slaver og Gud ville minne dem om at han ønsket seg et folk som levde i hvile og forfriskning.  Det fjerde budet  (å holde hviledagen hellig) står i forhold til hvile fra trelldommen. 2.Mos 23:12 . Hvile fra trelldommen symboliseres og oppnås ikke ved vedvarende og daglig lediggang, men ved forfriskende hvile for absolutt alle på sabbaten.  Dette peker også fram mot Hvilen i Kristus, som vi sikkert allerede har hørt. 

Paktstroskap og et nytt ord for pakt:

I første leksjon lærte vi et hebraisk ord for pakt, berit. Et annet ord som hovedsakelig blir brukt i sammenheng med Mosespakten er hesed.  Flere steder er ordet brukt om Guds miskunnhet mot menneskene og betyr noe sånt som ”vennlighet, godhet, kjærlighet.”  I Moses store lovsang ved utgangen fra Egypt blir ordet første gang brukt om Guds kjærlighet til sitt folk, Israel. 2.Mos 15:13

Hesed kan også forklares som paktstroskap. Hos. 6:4 og 5. Mos 7:9.   Både berit og hesed betyr vennskap.   Berit understreker varigheten og styrken i vennskapet og hesed uttrykker godhet kjærlighet og miskunn.  Pakten med Gud er altså bygd på og forutsetter alt dette. 

Guds pakt med Levi:

Guds pakt med Levi er en sterkt forbilledlig pakt for oss.  Det vil si at den demonstrerer en viktig del av det forholdet vi har til Gud, prestetjenesten for Ham.  Pakten med Levi nevnes kort i Mal. 2:4 – 5:8 i en tid da Israel var falt ifra Herren.  Gud minner folket om den pakten Han hadde inngått med Levi-ætten.  Jer. 33:14-26 bekrefter at denne pakten var gitt til Levis ætt til evig tid og peker fram mot vår tid da vi alle har del i denne tjenesten.

Guds pakt med David:

Det gikk lang tid før Gud gjorde pakt med David. Dette var år da Israel ble styrt av dommere som stadig sviktet sine paktsforpliktelser som igjen førte til at folket pådro seg paktens forbannelser.  Landet ble stadig undertrykt av fiender og Gud reiste opp en ny dommer som utfridde folket.  Dette var en uholdbar tilstand menneskelig sett og folket forlangte en konge som kunne beskytte dem.  De fikk Saul til konge, men det viste seg å være en sørgelig løsning.  David ble konge og Gud gjorde en pakt med ham. 2. Sam. 7:8-16.  Salme 89:4-5.  Begge disse skriftstedene omtaler en tilstand og et kongedømme som skal vare til evig tid.  Jer 33:14-26 nevner dette også (samtidig med Levipakten.)  Gud ville gi folket et kongedømme som gav dem trygghet innenfor trygge grenser, et styre til å demonstrere hans herlighet  .  Dette peker også framover mot vår tid da Kristus er kongen som rår i livene til dem som lever for og ærer ham (et levende presteskap, oss). Davids kongedømme peker altså framover.  Lukas 1:32-33 omtaler Kristus på Dasvids Kongsstol til evig tid. 

Amos 9:11 taler om gjenopprettelse av Davids falne hytte (telt) .  Når Gud sier at det er Davids hytte han vil gjenreise, er det verken Salomos tempel eller Moses tabernakel det er snakk om .  Gud ville gjenreise teltet der David hadde plassert Guds paktkiste.  Både Moses tabernakel og Salomos tempel var åsteder for dyreofringer som skulle behage Gud.  Guds videre plan var et endelig sonoffer gjennom Kristus og da ville både både tempelet og tabernaklet være uten interesse.  Kun paktkisten som stod både i tabernaklet, Davids telt og i tempelet har interesse som symbol på Den Hellige Ånd og dens nærvær.

Den  Nye Pakt :

Som vi har nevnt peker paktene i Det Gamle Testamentet fram mot Den Nye Pakt.  Uten dette faktum hadde de vært av liten interesse, kanskje bare for de som steller med folkelivsvitenskap.  Som vi har sett åpenbarer alle de gamle paktene deler av innholdet i Den Nye Pakt,  de renner på en måte sammen som små bekker og blir fullkommengjort gjennom Kristus.  Han blir målet for alt det Gud gjorde fra gammel tid.  Alt peker fram mot Ham.  Flere av profetene i Det Gamle Testamentet så dette, ikke bare Jeremia, men også for eksempel Esekiel og Jesaja. 

Esekiel forkynner dom over frafallet fra Pakten Gud har inngått med folket.  Han ser den elendige og tilsynelatende håpløse tilstanden i folket.  Esek.19:59-63.  Men samtidig er han så klarsynt at han allerede da kunne se at pakten var noe som pekte framover og som på grunn av Guds trofasthet og godhet (berit og hesed)  ikke var lagt på is fra Guds side.  Det Gud vil gjennomføre sin plan.  Esek. 36:34 – 37:6 viser at Esekiel hadde denne forståelsen.  Han så det som måtte komme og at Guds dom alltid har gjenopprettelse som målsetting. 

Jesaja ser helt denne fornyelsen og gjenopprettelsen som er planlagt.  Les for eksempel Jes 65:17-25.

 

Leksjon 3

Vi har hittil i Studiet vært vitne til hvordan Gud grep inn til ulike tider i historiens gang og inngikk pakter med forskjellige mennesker.  Dette gjorde Han  med en plan og hensikt som skulle komme til å bli endelig realisert da tiden var moden.  Denne planen var en Guddommelig frelsesplan som skulle omfatte alle mennesker og ikke bare en enkelt mann, hans familie eller det folket han tilhørte.  Det dreide seg faktisk om en ny og bedre pakt som i den grad var så mye bedre enn alle de forrige at den er presentert i et helt nytt avsnitt av Bibelen: Den nye pakt eller Det nye testamente.

Luk 22:30,  Hebr 9:15, 2.Kor 3:6

I eldre tider ble som vi har lært pakter ratifisert eller inngått ved at blod ble utøst.  Husk også uttrykket blodspakt som er en bevisst eller ubevisst overlevering av denne skikken. 

Da Jesus like før sin død samlet disiplene for å dele det siste måltidet med dem, var den ytre rammen å feire det jødiske påskemåltidet til minne om påskelammet som ble slaktet ved utfrielsen fra Egypt.  Brått vender Jesus historiens gang ved at han gjør dette måltidet  til et minne om seg selv, nattverdsmåltidet.  Han inntar den plassen påskelammet inntil da hadde hatt, han er lammet som blir slaktet ikke bare til forløsning for et  folk fra Egyptens slaveri, men for alle folk til evig forløsning fra syndens slaveri.  Jesu offerdød får altså en langt mer omfattende effekt enn den gamle slaktingen av påskelammet.  1.Peter 1:19.  Vinen i dette måltidet symboliserer det Jesu blod han kom til å utgyte.  I samme stund som Jesu blod ble utøst, ble den gamle pakt både oppfylt og avløst ved at noe nytt og bedre ble satt inn i stedet.  Hebr. 8:13.  Jesu komme leder oss altså inn i den nye pakts tidsalder  der livet med Gud blir tilgjengelig for alle mennesker som tar imot Jesu liv, død og oppstandelse som den eneste veien til frelse fra synden og evig liv. 

Pakten inngått med oss gjennom Jesu død er å forstå som et testamente, dvs. at Jesus som den sterkeste parten ved sin død dikterer innholdet i pakten med oss.  På en måte er det som en arv som blir delt mellom arvingene (oss)  slik at ”avdøde” får sin siste vilje.  Hebr 9:15-17,   Hebr 8:10 .  Som vi allereede har hørt er det hebraiske ordet for pakt berit.  I den greske oversettelsen av Bibelen brukes ordet diatheke i denne sammenheng.  Dette ordet betyr testamente og passer godt for pakter mellom Gud og mennesker ettersom Gud er den bestemmende parten i forholdet. 

Oppfylllelse av ulike pakter:

Adamspakten Rom 5:17

Et tillitsforhold til Gud.

Et tett og nært forhold til Gud.  Det greske ordet kallao blir brukt om dette forholdet; og betyr nærmest limt fast til. Eks. Salme 63:9, Jer 13:11

Sunne mellommenneskelige forhold.

Ordet kallao blir også brukt om forhold mennesker imellom, f.eks Matt 19:5.  Denne sammenføyningen skal også kjennetegne forholdet vårt til våre brødre og søstre i menigheten.  Ap.gj.5:13 og 9:26  Vi er faktisk ment å skulle leve i et slikt tett og lojalt paktsforhold.som ikke kan skilles.

Et rett forhold til skaperverket.

Adam fikk som vi husker i sin tid i oppdrag å styre skaperverket.  I Kristus er dette oppdraget gjenreist for oss gjennom at alt er lagt inn under Ham.  Hebr.2:5-9 , Salme 8:6-7.  Jes 9: 2-7.  Med Jesus er det kommet inn i historien noe nytt som ikke skal slutte eller avta.  Det skal tvert imot utvides og vare ved, Guds kongedømme.  Derfor kan vi si at fi har fått noe mer enn det som gikk tapt gjennom Adam.  Derfor bør oppdraget om å styre skaperverket gjelde minst like mye som før.  Dette burde lede oss bort fra en likegyldig holdning til skaperverket og inn i et guddommelig engasjement.

Noah- pakten.  Jes 54:7-10  1.Peter 3:18-21

Noas frelse gjennom vannet er et symbol på vår frelse gjennom dåpen og understreker vår paktsforpliktelse til å forsake  den gamle verdens ordning.    Videre har vi som Noah fått i oppdrag å fylle og kultivere jorden Hab 2:14

Abrahamspakten.

Paulus skrev til menigheten i Galatia at evangeliet ble forkynt for Abraham 400 år før Moseloven ble gitt.  Dette  evangeliet, eller ”gode nyheter” var at alle folk skulle bli velsignet.   Gal 3:6-9   Dette løftet om velsignelse for alle folkeslag gikk i oppfyllelse i Kristus. Loven som ble gitt 400 år senere skulle ”fange” Israel inntil dette løftet kunne oppfylles i den nye pakt. Gal 3:15-25.

En annen side ved Abrahamspakten er den at denne pakten hjelper oss til å forstå helliggjørelsen.  I 1.Mos 15:6 leser vi at Abraham ble regnet som rettferdig på grunn av tro.  Etter å ha vandret lenge i denne retferdigheten, åpenbarte Gud seg for ham og bad ham leve et hellig liv 1.Mos 17:1.  Noe nytt tok til for Abraham.  Det handler om å bli gjort hellig eller innviet for Gud.  Les Hebr. 10:10, Rom 6:6, Kol 2:11.  Vi lever i dette og lar oss forvandle ved at vi lever i rettferdighet i hverdagen.

Sinaipakten.

Fire avsnitt i NT sammenligner og setter Sinaipakten opp mot den nye pakt i Kristus:

Gal 4:21-31 Hagar: trellkvinne, Sara: prinsesse

2.Kor 3:6-18 lov/evangelium

Hebr 8:6  (8:1 – 10:25) evangeliet er en ny og bedre pakt

1.Peter 1:1 – 2:12 Utfrielsen fra Egyptens slaveri

Les videre Gal 3:16-17, 21, 25,29  Loven er en tuktemester til lydighet, men vi som tror på Kristus er fri fra denne loven med dens krav og bud.  Abrahams pakt er videreført til oss selv om loven er satt ut av kraft!

Levi-pakten.

Prestedømmet. Kristus som yppersteprest. Hebr. 6:20 – 7:28 Melkisedeks prestedømme ført videre i Kristus.

Davidspakten

Ap.gj. 13:16-41.  En frelser av Davids ætt.  Paulus gjør dette til et poeng som han knytter til oppstandelsen.

Den nye pakt – en nådepakt.

Hebraisk hen : gunst, nåde, velvilje hanan: å bøye seg ned mot en ringere i vennlighet.

Gresk Charis: gunstbevisning, velvilje

Dette er noe som bare en konge kan vise en som underkaster seg ham og da helt ufortjent.  I norsk norsk historie kunne det hende at kongene gav fiendene sine grid.  De slapp unna døden selv om de hadde kjempet mot kongen. Både nåde og grid mottas altså ufortjent.   Ef.2:8-9

Loven er altså en tuktemester som holder oss i fangenskap.  Den nye pakt i Kristus tilbyr frihet fra Loven.  Rom 7:7-25  - 8:1 skildrer svært levende hvordan Paulus som var jøde ble ”drevet” inn i den nye nåde-pakten pga lovens umulige krav og bud.  Måtte vi alltid bli stående fast i denne frihetens nådepakt ved at Jesus får leve i oss og ikke falle tilbake til et liv der vi søker å oppfylle Lovens krav og bud.  Gal 2:20

 

Leksjon 4

Et samfunn bygd på lov og pakt.

Et spørsmål vi kan stille oss er dette: Om det å være under den nye pakt er å være ”under nåden”, hvilken rolle spiller da Guds lov for oss ? Vi har sett at loven spilte en hovedrolle i Guds frelsesplan ved å ”lede oss til Kristus”.  Gal 3:24.  Dette betyr likevel ikke at vi kan avskaffe den.  Under nådens nye pakt har loven fortsatt en rolle i den troendes liv.  Det gamle testamentes lov skulle være en glede for den kristne fordi han er fri fra dens fordømmende makt.  Lovens krav og bud er blitt virkeliggjort i Kristus.  For å forstå dette, bør vi undersøke Guds lov og vesen noe nærmere.  Slik vil vi skjønne hvilke elementer i den gamle pakts lov som fortsatt gjelder i den troendes liv og hvilke elementer som er blitt overgått av det Paulus kaller Kristi lov. Gal 6:2. 

 Loven uttrykker Guds gode ønsker for sitt folk.  Å holde loven førte i GT til velsignelse.  De som brøt den måtte tåle forbannelse. 5. Mos 30:19-20.   Loven var også tenkt som en norm, ikke bare for Israel, men for hele skapningen – alle mennesker.  Rom 2:14-15.  En respekt for Guds lov er nedlagt i alle mennesker fordi de er skapt i Guds bilde.  Guds lov er nærliggende og naturlig for mennesker over hele verden.  Selv om menneskets bevissthet om Guds lov kan være forkludret av synd , vantro og og manglende kunnskap om Gud, er likevel denne nedlagte lengselen etter Gud til stede.

 

 Loven er av kristne tradisjonelt blitt delt inn i tre kategorier av bud:

*Moralloven           (lover om mord og seksualpraksis)

*Seremoniloven     (lover om dyreofringer, jødiske høytider osv.)

*Sivilloven              (lover om tyveri, grensetvister osv.)

 

 Denne fine inndelingen av lovene finner vi imidlertid ikke i Skriften selv.  For eksempel finner vi i Paktsloven 2.Mos 20-23 et avsnitt om religiøse høytider (23:14-19) .  Hellighetsloven 3.Mos 17-26 handler om seremonielle ritualer, men også lover om sladder (19:6), det å bære nag (19:16-17),  respektløshet for eldre (19:32) og å utnytte de syke (19:14).  Lovens enhet blir i stedet understreket av Paulus, f.eks i Gal 5:3 + 14.  Det er derfor uklokt å si at kristne er fri fra seremonilovene, men ikke morallovene.  Lovens enhet virker mot en slik inndeling.

 

Lovens strenghet.

 

Lovens strenghet kan kort sammenfattes slik:

Den egger til synd. Rom 7:8-11
Den overbeviser om synd Rom 3:20
Den fordømmer hele menneskeheten Rom 3:19
Den krever straff for synden Gal 3:10
Den er hjelpeløs i å forhindre synd Rom 8:3

 Dette virker håpløst, men det gode er at Gud som er lovgiveren nå, i Kristus, er blitt lovholderen.  Matt 5:17-20, Rom 8:34.

Vi kan som kristne ikke utføre alle Guds bud, men Jesus har gjort det for oss og dette er godtatt av Gud.  Jesus har oppfylt kravet mot oss.

 

 Jesus oppfylte altså loven personlig i sitt liv, juridisk ved sin død og virksomt i sitt folk ved Ånden. 

Slik har vi fått en ny status i Kristus:

Under nåden Kol 2:14
En ny standard, ”Kristi lov”, som fører til frihet.  Gal 6:2, Rom 8:2, Jak 1:25, 2:12.  I kristus er vi som kristne satt i stand til å oppfylle loven, ikke som en ytre lovbok, men som noe naturlig ved at Kristi Ånd bor og lever i oss. Vi er faktisk både frigjort fra loven og satt i stand til å holde den. Rom 3:31. 

 

1.Kor 13 og Gal 5:22.

 Den kristne kjærlighets etikk er en gave fra DHÅ  og oppfyllelsen av Kristi lov: Gal 5:14 og Rom 13:10.

 Denne kjærligheten ”driver” oss til å oppfylle det Gud vil for oss i loven.  Rom 12:9-10 og Gal 6:2.  Med andre ord: Vi oppfyller Loven ved Kristi kjærlighet som bor i hjertene og virker slik Gud vil.

 

En ny tilstand innenfra Rom 6:6, Esek 36:26-27, Hebr 8:10, 1. Johs 3:9.  Dette er et rettferdig liv vi får på innsiden når vi blir født på ny.  Det betyr ikke at kristne ikke kan synde, men at synd ikke er vanlig praksis og levemåte.

 

Samarbeid med Gud.  Fil 2:12-13.  Gud har lagt sin natur ned i oss for at vi
Skal kunne samarbeide med Ham slik at det Han har lagt ned i oss kan komme ut.

 

Teonomi. (Guds Lov) hevder at enhver lov som ikke er opphevet i NT fremdeles er gyldig og burde være en del av statens lover.  Mange mener at dette er et noe for enkelt syn.  Skal det for eksempel være dødsstraff for de omlag 20  misgjerningene som fortjente denne straffen under Moseloven ?

Disse syndene kan grovt inndeles slik:

Misgjerninger mot Gud
Misgjerninger mot heim og familie
Misgjerninger mot personer
 Israel var en utvalgt nasjon med en guddommelig pakt med Gud.  2.Mos 19:5-6, 5.Mos 7:6.  Dette var noe helt særskilt i forhold til andre folk og nasjoner.  Gud var den suverene kongen. Brudd på loven  slik som blasfemi, spådom, avgudsdyrking osv. var en fornærmelse mot Gud, kongen deres.  Hva så med oss , menigheten i dag ?  Vi har funnet at Jesus oppfylte loven i oss og for oss.  Vi har som kristne dette boende i oss.  De  ti bud ble f.eks gitt også til oss. Rom. 13:8-10 og Ef. 6:2.  Paulus antyder et ”likhetsprinsipp” som gjør oss i stand til å foreta rette valg i situasjoner som likner de Israel levde under,  for eksempel i 1.Kor 9:9-12.  Et annet eksempel: Loven krevde at det ble satt opp et gjerde /rekkverk på de flate hustakene.  I dag er hustakene skrå og folk holder ikke til på takene lenger.  Men dersom det blir krevd rekkverk rundt et svømmebasseng, er det uttrykk for den samme omtanken for at ingen skal falle utfor og bli skadet eller drept.  Kjærlighet og omtanke er lovens hensikt i enhver situasjon.  Guds rike er gitt til menigheten som som kjemper med åndelige våpen.  1. Kor. 5:1-3, 1.Tim. 1:18-20.  Loven blir oppfylt ved nåden i kraft av Den Hellige Ånd, Gal 5:16, 18.  Alle tanker og strev som fødes på annen måte er loviskhet.

 

Å unngå loviskhet:

 Livet i menigheten hjelper oss til å bli værende i den fulle velsignelsen  av Guds nåde og forhindrer oss fra å falle i loviskhet.  Skikker i menigheten er for eksempel oppfyllelse av Lovens ritualer:

Dåpen er et profetisk nådemiddel som gjør omskjærelsen overflødig.  I stedet for at forhuden blir fjernet, blir hele den gamle natur skåret av ved at hele kroppen blir begravd i vann. Kol 2.11-12.

Brødsbrytelsen videreutvikler en liten del av ritualet ved påskemåltidet.  Men i stedet for å være en årlig hending,  skulle vi nå gjøre det ofte 1. Kor.11:23-26 fordi Kristus ikke avskaffet  påsken, men oppfylte den.

 Vi viser romslighet i vår bruk av Loven slik Paulus viste i omgangen med jødiske skikker.  Gal. 2:11-14, 1.Kor. 9:19-23, Gal. 2:35 , Ap.gj. 16:3.  Drivkraften var hele tiden kjærlighet i Den Hellige Ånd.

 Gud inngår pakt med menneskene fordi Han ønsker å leve sammen med dem.  Dette har gått igjen i alle de paktene vi har gjennomgått til nå.  Gud vil ha et varig forhold på samme måten som en kvinne og en mann ønsker å gjøre sin kjærlighet varig gjennom ektepakten.  Det er gjennom Jesus Kristus at Gud har satt oss inn i et liknende paktsforhold med seg.  I dette trofaste og forpliktende forholdet blir vi likedannet med Ham.  Rom.8:29.  

 Vi er satt inn under Kristi styre.  I den gamle pakt gav profeten hensikt, tro, inspirasjon og oppmuntring til folket.  Presten  gav undervisning, omsorg, hjelp og støtte.  Kongen gav styre, avgjørelser, dom og løsninger.  I den nye pakt representerer Jesus Kristus alle disse tre.  Han er mellommann for den nye pakt, Ap.gj. 3:22, Hebr. 5:10, Matt: 2:2.  Jesus Kristus som profet, konge og preast er fortsatt Guds grunnlag for sitt paktsstyre mellom oss.

Leksjon 5.

 Et samfunn grunnlagt på offer.  1. Mos 15:9-21 og Johs 12:24-25.

 

 Paktsfellesskapet er grunnlagt på offer.  Det er ikke lenger en selv som står i sentrum.  Johs 12:32.  Jesu endelige offer er det offeret som har den mest tiltrekkende kraften i seg.  Han la ned livet sitt for oss og viste oss en ofrende holdning vi bør ta etter :

-          I familien som mor og far.

-          I menigheten der vi som søsken legger livet ned for hverandre. 1.Kor 11:1,

1.       Tess. 1:6 og 1. Peter 3:18.  Dette er grunnleggende for det paktsfellesskapet

      vi lever sammen i menigheten: at vi elsker hverandre samtidig med at vi lar      

      kraften fra Jesu kors virke i livene våre.  Dette er skremmende for kjøttet, og

      mange menighetsfellesskap har dessverre gått til grunne fordi de manglet korsets

      kraft i virksomhet på denne måten.  Å ha Jesu kors over livet frelser og berger 

      fra bitterhet, kjødelighet, selvopptatthet og gale holdninger ved at vi elsker Jesus

      og følger hans eksempel.  Dette vil vise seg på vår holdning i ulike situasjoner:

     Når en ser andre oppføre seg feil.

     Når en blir urett behandlet.

     Når en selv er sikker på at en har rett.

     Når en står overfor mennesker som er svake.

 

Pakten med Abraham var Guds siktemål.  Meningen var å få fram en Abrahams ætt, en nasjon som levde i tro på samme måte som Abraham og slik påvirke de andre nasjonene, ja hele verden.  Et Guds demonstrasjonsfolk.

 

Abraham fikk løftet.

Moses fikk loven. Abraham var leder for en ætt, mens Moses var leder for et helt folk.

Mosepakten var en ramme lagt av Gud slik at en hel nasjon kunne leve ut løftene til Abraham i samfunnet.

 

 Det var aldri meningen at Moseloven skulle være et middel til å rettferdiggjøre syndere. Gal 3:11.

 

Abraham og Moses er to faser i utviklingen av Guds pakt for å velsigne verden.  Disse to fasene når sitt toppunkt i den nytestamentlige menighetens tosidige natur:

1.Kor.6:17 og 1.Kor.12:13

 

Loven gitt til Moses var altså ikke grunnlaget for løftet, løftet kom ved Abrahams tro

Gal 3:6.  Loven kom for at troens pakt kunne leves ut i en hel nasjon.

 

Loven blir et problem først når vi snur den på hodet og tror at den er selve hensikten som kom først. 

 

Loven gir:

Forklaring på hvordan prinsipper skal virke i praksis.

Gir grenser for rettigheter og framferd.

Gir grunnlag for å gi og holde løfter.

Hjelper folket til å leve i enhet og fred.

 

Loviskhet påtvinger oss et sett av lover og regler som hindrer oss i å leve i frihet motivert av Jesu kjærlighet.

 

Loven gir frihet innenfor orden og rammer, mens loviskhet skaper stengsler og band.

 

Lovene er like klare i Guds Rike. Johs 14:23

Ektepakten er for eksempel en pakt med kjærlighet innen faste rammer. Jesu prinsipp:Matt 22:37-39 og 40.  Loven hviler på kjærlighet.  Jesus oppfylte loven ved sin kjærlighet til oss.

 

Menigheten i verden.  1. Peter 2:9

a)       En familie med fellesskap, liv og glede.

b)       Et folk, en nasjon med struktur, orden og styre.

 

Alle verdens folk er en familie selv om de lever under ulike styresett.  Menigheten er ett folk uavhengig av landegrenser, nasjonalitet, språk og kultur med ett styre, en konge: Jesus Kristus. Ef. 1:10.  Dette er Guds plan og vilje.  Derfor har han grunnlagt Abrahams ætt som en familie med liv og et folk med struktur.

I menigheten vil vi ikke ha døde strukturer som hindrer liv.  Likevel har mangel på struktur ført til at livfulle menigheter har dødd på grunn av manglende styre og struktur.

For å unngå dette har vi fått Åndens dåp som utruster oss til å leve sammen som ett legeme. 1. Kor 12:13.  Vi vil ikke være individuelle kjemper. 1.Kor 12:7, 14:20 og 14:6,23,31

 

Israels liv som paktsnasjon. Et forbilde for menighetslivet i NT.

 Gudstjenesten var en personlig og felles handling knyttet til historie, løfter, folk og styre.  Salme 105:8-11.  Forkynnelse av pakten skapte identitet og fellesskap.  Det samme finner vi i nattverden som også forkynner pakt. 1.Kor. 11:23-29.

 

Praktisk hverdagsliv i et folk Gud hadde utvalgt til å demonstrere hvordan Han ville at et folk skulle leve:

 

     Økonomi:

     1.Johs 3:17 , 5.Mos 12:6

      Paktslivet i Israel var å gi bort frukten av sitt arbeid.

a)       Tiende, for å ære Gud og styret i landet og holde Gudsdyrkelsen ved like.

b)       Ta ansvar for de fattige.  Dette er en holdning som føres videre i NT. Det er en hovedsak for menigheten at de fattige blir satt fri  fra fattigdommens fangenskap i samfunnet av de troende samtidig med at de finner frelse fra synd.

c)       Rettferdige lønninger.  3.Mos 19:13 og Mal 3:5

 

Menneskeretter:

a)       Tjenere 2.Mos. 21:1-9 og 2.Mos. 23:12

b)       Innflyttere. 2.Mos. 22:21 og 23:9.

c)       Lov og rett.  2. Mos. 23:2, 23:6, 23:8

 

 

Skade og tyveri:

2.Mos 21:19 + 29 +33-34

 

Seksuell praksis:

2.Mos 20:14, ”.Mos 22:19, 3.Mos 18:22

 

Økologi:

3.Mos. 23:13, 3.Mos. 25:15 og 5.Mos. 20:19-20

 

Paktsbrudd:

Den kristne lever alltid i et paktsforhold med Jesus Kristus.  Den normale følgen av dette er at han også oppdager menigheten, fellesskapet av andre troende. Uansett hvor han reiser eller bosetter seg i verden vil han søke et slikt fellesskap.

Når den kristne slutter å leve i paktsfellesskapet med Jesus vil velsignelsene bli avløst av følgene av et manglende Guds nærvær. 5.Mos 27:15-26, 28: 15-68.

Det samme prinsippet gjelder også i menigheten i NT. Ap.gj. 5:1-11, 1. Kor 11:27-34, Åp. 2:4-5.  Manglende kjærlighet til Jesus er paktsbrudd.

 

Leksjon 6: Paktsmåltidet

 Måltid sammen er et uttrykk  for fellesskap, samhold, det at vi ønsker å stå sammen.  Det er neturlig å Sette over kaffen ” i det minste når noen vi ønsker å ha fellesskap med kommer på besøk.   Ved større begivenheter som fødselsdager, bryllup osv. er dette helt avgjørende. 

 

 I bibelsk tid var det på samme måten, men i tillegg til den sosiale hadde måltidene også en religiøs betydning.  Det var en hellig handling som bandt dem sammen.  Ved inngåelse av pakter uttrykte måltidet forpliktelse til å overholde avtalen som var inngått. 1. Mos. 26:25-31.

 

 Jesus tok del i mange måltider.: Luk. 10:38-42, Johs. 2:1-11. Han uttrykte altså fellesskap og samhørighet med dem han hadde som vertskap.  Han godtok dem som de var.  Dette ble for mye for alle religiøse fanatikere i tiden.  Disse var før sære og ”spesielle” til å ha samvær med mennesker slik Jesus hadde.  Matt 9:11.  Men for Jesus som Guds sønn var det viktig å nå disse menneskene med sin godhet og kjærlighet.

 

 Påskemåltidet er det viktigste måltidet i GT.  Det var til minne om utfrielsen fra Egypt.  I 2. Mos.12 leser vi om hvordan Herren innstiftet påskemåltidet. (v. 1-14).  Blodet av lammet ble til frelse og utfrielse for dem da døsdsengelen gikk forbi de dørene som var bestrøket med dette blodet.  Dette paktsmåltidet skule vare evig til minne om Herrens trofasthet mot sine paktsløfter. 1.Mos 15:7, 13-16.  Da Jesus kom, gav han påskemåltidet et nytt innhold.  Men fram mot Jesus handlet Herren flere ganger med Israel og fornyet pakten sin med dem. :

 

Ved Sinai:

 På veg fra Egypt til det lovede landet. 2. Mos 19:5-6   2. Mos 24:1-11.

Folket godtok pakten slik Herren krevde.  Deretter fulgte to handlinger som skulle besegle pakten:

Utøsing av blod, v. 8

Paktsmåltid, v. 10-11

 

Fram til Jesu tid ble paktsmåltidet stående fast.  Det hadde en symbolsk del og en mettende del.  Det foregikk etter et bestemt mønster.  Se leksjon 6 s.13 og 14.  Dette måltidet var det Jesus og disiplene gikk for å feire like før Jesu død og som endte med at Jesus innstiftet nattverden.   Han grep tak i deler av seremoniene i det gamle måltidet, opphøyet dem og gav dem et nytt innhold. 

Luk. 22:19.  De skulle minnes Ham og ikke utvandringen fra Egypt !

Luk. 22:20.  (velsignelsens beger)  Jesus tok oppmerksomheten bort fra det gamle lammets blod og dreide oppmerksomheten mot sitt eget blod som skulle utøses for mange.  Jesus er det nye påskelammet, 1.Kor. 5:7.  Påskemåltidet slik det hadde vært ble overflødig og Herrens nattverdsmåltid kom i stedet. 

 

Opprinnelig praksis:

  På samme måten som det gamle påskemåltidet ble Herrens nattverd feiret av familie og venner i private hus.  Menighetene hadde ingen kirkebygg på denne tiden. 

Ap.gj.2:46, 1.Kor.11:22.  Det var hjemlige kjærlighetsmåltider gjerne i forbindelse med vanlige måltider i all enkelhet og glede.  Vi har grunn til å feire Herrens måltid på samme måte.  Senere utviklet det seg en ritualisert praksis rundt Herrens måltid rundt om i ulike kirkebygg, noe som kom til å fjerne det hele fra den opprinnelige praksisen.

 

Hva eter vi ?

 Matt 26:26-28.  Noen har tolket disse ordene bokstavelig slik at brødet og vinen virkelig blir til Jesu legeme og blod.  Dette er grunnlaget for den katolske transubstantiasjonslæren.  Er dette rett ?  Nei, Brødet og vinen representerer Jesu legeme og blod.  Se kap. 6 s. 19.

 

Når kan vi ete ?

1. Johs 4:10-11, Johs 6:34, 1.Kor 11:17-32

 Alle som har kommet til Jesus og har satt sin lit til Ham kan ta del i Herrens måltid.

Se 2.Mos 12:48 ------------------------Rom 2:28-29 og Kol 2:11-12.

Herrens måltid er for døpte Jesustroende.

 

Å ete med forpliktelse.

 Å innta Herrens måltid uttrykker at vi står sammen som legeme.  Dette krever at vi lever i et rett forhold til hverandre og anerkjenner hva som er Kristi legeme, menigheten.  Lever vi uoppgjort, i motsetninger eller konflikter med hverandre, vil dette forsterkes og komme til syne under Herrens måltid: vi eter og drikker oss til doms rett og slett.  Se også 1.Kor 11:29 og 4.Mos 5:11-31.  Vi ønsker derimot å st sammen som legeme i pakt med Gud og også med hverandre.

 

Å ete med forventning.

 Vi deler Herrens måltid med forventning om at Jesus kommer tilbake.  1.Kor 11:26 slik at vi fullt ut kan få dele et evig fellesskap med Ham og se Ham som Han er.

Luk 14:15, Luk 13:28-30, Luk 22:28-30, Åp 19:9

 

Leksjon 7

Pakt mellom mennesker:  person til person.

 

1.Mos 6:18, 15:18, 26:28, 1.Kor 11:25

Disse versene omtaler inngåtte forhold mellom Gud og mennesker som ”pakt”.  Det samme ordet blir i grunnteksten også brukt når det inngås avtaler mellom mennesker og grupper av mennesker.  Men i den norske bibelen brukes gjerne i stedet for ”pakt” ord som  ”avtale”, ”høytidelig løfte”, ”forbund” eller ”vilkår” når det gjelder slike mellommenneskelige forhold. 

 

I vår tid fins det både mellom mennesker og nasjoner eksempler på pakter.

 

Mellom nasjoner:  for eksempel NATO (Atlanterhavspakten), en avtale om gjensidig militær hjelp og bistand dersom ett av landene blir angrepet av en fiende.

 

Mellom personer: høytidelige løfter eller avtaler, f.eks ektepakten.  Et annet eksempel er Grunnloven som regulerer forholdet mellom de ulike statsmaktene; Kongen, Stortinget, Domstolene osv.  Paktene er i alle tilfelle en måte å regulere forholdet mellom mennesker på. 

 

I gammel tid kunne paktene kort oppsummeres slik:

 

a)       Kongelig avtale som kongen gjorde med sine undersåtter.

b)       Paritet, en pakt mellom likeverdige personer.  Partene bandt seg til gjensidig vennskap eller i det minste respekt.

c)       Hersker / vasall: en avtale med vilkår mellom en mektig hersker og en av underkongene hans.

 

Grunnlaget for menneskelige pakter var altså:

a)       Å styrke, besegle og utvide vennskap.

b)       Å uttrykke brorskap

c)        Å opprette og bevare trygghet

d)       Å fremme eller å utføre en bestemt hensikt.

 

Uansett, det fantes ingen tryggere garanti av juridisk sikkerhet enn den pakten gav.  Pakt var den sterkeste forpliktelsen, nærmest som et familieband.

 

Det gamle testamentet omtaler mange tilfeller av pakt mellom mennesker:

 

Abraham og Abimelek   1. Mos.21:22-34  paritet, vennskap

Isak og Abimelek           1.Mos 26: 18-30  paritet

Jakob og Laban             1. Mos. 31:22-55 fredspakt, gjensidig frykt for angrep

David og Jonatan           1.Sam 18:1-4      brorskap

David og Abner              2. Sam 2-3          gjensidige fordeler

Salomo og Hiram           1.Kong.5:1-12     samarbeid mellom to nasjoner

 

 Blant alle disse paktene ser vi at pakten mellom Jakob og Laban skiller seg ut på sin måte.   Laban hadde tydeligvis skumle planer for Jakob.  Laban lurte eller prøvde å lure Jakob gang på gang.  Det oppstod en frykt for angrep og represalier dem imellom.  Denne tilstanden ble løst ved at de inngikk en pakt.

 

Brudd på menneskelige pakter:

Eksempel: 1. Kong 5:1-12, 1.Mos 9:13 og Amos 1:9-10

 Dette var et vennskap mellom to konger som fikk karakter av en forpliktelse mellom to nasjoner.  Senere skjedde det at Tyrus (Hirams etterkommere) forrådte Israel til Edomittene.  Dette var et brudd på pakten Salomo og Hiram i sin tid hadde inngått.  Herren sendte dem straff for dette.

 

Pakter i NT:

NT beskriver ingen virkelige pakter mellom mennesker, personer eller grupper.  Imidlertid beskrives to tilfeller av edssvorne pakter mellom ugudelige mennesker som stod utenfor den nye pakt.  Det ene tilfellet  er avtalen Judas gjorde med overprestene om å forråde Jesus. Luk 22:4-6.  Det andre er Jødenes sammen svergelse mot Paulus nevnt i Ap.gj. 23:12-13.

 

Menigheten, det nye paktsfolket.

 

 Menigheten er samfunnet av de frelste som er født på ny inn i Guds familie enten det er lokalt eller globalt.  Alle kristne er våre søsken eller paktsbrødre og søstre.   Som regel er det innenfor den lokale menigheten vi får anledning til å leve ut dette paktslivet uten at det gjør paktsforpliktelsene vi har til alle kristne noe mindre verdt.  1.Kor 10:16-17 taler tydelig nok om dette. 

 

 Vi som elsker Gud er forpliktet til å elske Hans folk. 1.Johs. 4:19-21.  Dette betyr at vi strekker oss langt i kjærlighet og overbærenhet. 1. Peter 4:8.  Dette er et direkte utslag av paktsbandet som binder oss sammen , altså en nytestamentlig oppfølging av det gammeltestamentlige ”hesed”: trofast kjærlighet, eller lojalitet mot paktsforpliktelser.

 

 En tydelig følge av denne paktskjærligheten er tilgivelsen som ikke er frivillig men obligatorisk !  Kol 3:13

 

Personlige pakter:

 Ektepakten er det mest nærliggende og viktige eksemplet på personlig pakt i dag.

 

Matt. 19:4-6

 Det er en bindende avtale mellom mann og kvinne som faktisk er viktigere enn alle familieband.

 

1. Mos 2:24

 Forholdet er det viktigste av alle mellommenneskelige forhold da det gjelder og er av avgjørende betydning for så mange mennesker.  Det er selve byggesteinen i et samfunn etter Guds vilje.  Faller  ektepakten bort, faller alt annet også.

 

Ef. 5:25-27

Forholdet i ektepakten skal tale om forholdet mellom Kristus og menigheten og samtidig ha dette som sitt forbilde.

 

Pakt og tjeneste:

I det kristne fellesskapet blr vi dratt til hverandre, sterkere til noen og svakere til andre.  1.Sam 18:1-16.  La disse innholdeet i disse versene være et bilde på denne dragningen: hjerteknyttingen mellom Israel / Jonatan og David.  Dette er en hjerteknytting som skulle få alle til å tjene hverandre og menigheten,  altså alt Guds folk.  Vi kan si at pakten mellom David og Jonatan var eksklusiv for andre på samme måten som pakten blant Guds folk er det.